Et ærlig innlegg


 "Tårene rant, samtidig som jeg hørte vertsmor fortelle om meg til naboene på kjøkkenet. Det var ikke positive ord." - Utdrag fra teksten.

Et ærlig innlegg. Det er det jeg skal skrive. Jeg skal fortelle om de vanskelige sidene som har preget mine første måneder alene i Frankrike. For det har vært vanskelig, mye vanskeligere enn jeg har fremstilt, både på bloggen og det jeg har fortalt til de hjemme i Norge. Det blir mye tekst, men skal prøve å bryte opp med litt bilder. Jeg har hatt godt av å skrive ned på papir, og håper dere finner det interessent å lese.


 Jeg dro til Frankrike med en koffert og mange forventninger til hvordan året skulle bli. En god del av disse forventingene innebar tanker om min nye, nummer-to-familie. Forventninger lyver nesten alltid. Det gjorde de denne gangen også.

På forkurset i Oslo husker jeg at jeg lurte på hva slags familie jeg kom til å komme til. Alle de andre hadde fått kontakt med sin familie, min forble et enkelt navn, et telefonnummer og en adresse. Jeg spøkte med at jeg kom til å komme til en familie som bestod av en enslig, eldre dame uten sans for teknologi og hennes tjue katter som fikk gjøre hva de ville.

Men forventningene var noen andre. Jeg håpte på en heller stor familie, med unger, onkler, tanter, besteforeldre og venner som løp inn og ut av huset mens kjelene stod og putret på kjøkenet. Jeg håpte på familie-middager hver helg, med fransk, hjemmelaget mat som spredde god lukt i hele huset. Jeg håpte på kjedelige utflukter til alle slott og kirker innen en tjue mils omkrets og lange bilturer for å se alt som dette nye landet hadde å by på. Jeg håpte på spørsmål og svar, jeg håpte på utveksling av kulturer og interesse for denne merkelige, norske skapningen som plutselig skulle flytte inn i huset.

To dager før avreise, fikk jeg en mail. Heldigvis. Jeg fikk vite at det var en dame, hennes nitten år gamle sønn, en hund og fire katter. De bodde i et lite hus, men med en stor hage, kun fem minutter fra skolen. Jeg visste mer, og kunne endelig slappe av!

Jeg ankom vertsfamilien sent, etter over et halvt døgn med reising, og hadde (naturligvis) en ganske merkelig første kveld. Jeg hadde store problemer med å både forstå og uttrykke meg, dessuten var jeg lettere skremt av å plutselig bli hevet inn i dette nye livet. To spørsmål surret rundt i hodet mitt. Når kan jeg ringe mamma og pappa? og Hva i huleste gjør jeg her?

De neste helgene tilbrakte jeg hos vertsfamilien. Uten å bli ordentlig kjent med dem. Vi hadde et par familielunsjer, jeg fikk jogge et par ganger, vi dro på et loppemarked og dro en dag til sjøen. Det var det jeg gjorde i løpet av åtte-ni helger. Vertsmor jobbet mye, og sønnen sov. Ved "midi" stod han opp og laget lunsj til meg og han, før han gikk tilbake til rommet og spilte dataspill eller sov videre. Det ble til at jeg gjorde det samme, og tilbrakte derfor mange timer på et 9 kvadratmeter stort rom. Jeg hadde i begynnelsen ikke lov til å gå ut alene, men klarte etterhvert å forandre denne regelen.

September ble til oktober, og høsten begynte å komme. Regnet hamret ned, vinden blåste, og jeg hadde ikke energi til å gå ut i det miserable været. Flere timer ble dermed tilbrakt på rommet og energinivået falt betraktelig. Det samme gjorde humøret. Motivasjonen. Hjemlengselen steg og jeg hadde aller mest lyst til å sitte på et fly hjem til Norge. Interessen de liksom hadde for meg virket dessuten liten. Jeg følte meg ikke ordentlig velkommen i denne familien. Mor og sønn diskuterte, kranglet. Jeg fikk til stadighet beskjed om at "nå kan du få lov til å gå på rommet, du har behov for å 'lade opp' ". Og jeg, jeg gjorde det. Enda flere timer ble tilbrakt på rommet. 

Da en misforståelse endte opp i en krangel og senere en telefon til skolen, bikket glasset over for meg. Tårene rant, samtidig som jeg hørte vertsmor fortelle om meg til naboene på kjøkkenet. Det var ikke positive ord. Jeg tok kontakt med organisasjonen i Norge, som raskt tok videre kontakt med skolen. Samme dag dro jeg til Paris og hadde noen dager fri fra alt. Da jeg kom tilbake fra Paris, på kvelden, var jeg blitt lovt at jeg skulle bli hentet av vertsfamilien. Etter ti minutter alene i mørket på en tom busstasjonen bestemte jeg meg for å gå selv. Jeg drasset med meg en stappfull koffert i oppoverbakke i tjue minutter, mens tårene presset på og sinnet vellet opp i meg. Da jeg kom til vertsfamilien satt vertsbror og spilte dataspill. Versmor kom hjem en halvtime senere, og ga meg tilsnakk for at jeg vekket henne når jeg stod opp om natten. Da hadde jeg ikke sovet hos vertsfamilien på to uker.

Noen dager senere hadde jeg et tre kvarters møte med min franske kontaktperson. Igjen trillet tårene, mens jeg så godt som mulig, på fransk, prøvde å forklare. Jeg forklarte hvordan det var hos vertsfamilien, hvordan jeg hadde det, hva jeg gjorde (eller hva jeg ikke gjorde) og hvordan jeg ikke trivdes. Jeg forklarte at familien var veldig hyggelig, men at jeg ikke følte meg velkommen og at jeg kjedet meg. At de ikke hadde interesse for meg. At jeg ikke var kommet til Frankrike for å sitte på et rom. At jeg innerst inne var redd for familien, at jeg hver helg var redd for hvordan de kom til å være, hvordan de kom til å reagere på det jeg sa og gjorde, om de ville være i godt humør eller sinte. Til slutt sa jeg ordene.

"Jeg vil bytte vertsfamilie."

Jeg skal love deg, det var ikke lett. Selv om jeg ikke trivdes, var familien hyggelig, og de hadde tross alt tatt meg inn.

Skolen prøvde å finne vertsfamilie, men ingen meldte seg. Det endte med at skolen ringte til vertsfamilien, for å fortelle at jeg kjedet meg og at de måtte begynne å gjøre ting sammen med meg. Helgen ble bra, og jeg gjorde nesten mer i løpet av de tre dagene enn jeg hadde gjort til sammen hele høsten. Senere snakket vertsmor med meg om samtalen hun hadde hatt med skolen, og nevnte at det muligens var det beste for meg å bytte vertsfamilie. Jeg bet meg i leppa, visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Skulle jeg si at jeg allerede hadde snakket med skolen om det, at jeg allerede hadde prøvd? Skulle jeg bli glad fordi vi da var på samme bølgelengde, at vi hadde samme ønsket? Eller skulle jeg bli trist, fordi hun "skjult" prøvde å få meg ut?

Det ble med den ene helgen. De neste helgene tilbrakte jeg mye tid sammen med de andre norske og hos en fransk venninne, og jeg hadde det egentlig ganske fint. Men jeg var ikke med vertsfamilien, slik som var meningen. Jeg fikk ikke sett Frankrike og jeg fikk ikke utviklet fransken min. Kall meg gjerne kravstor, jeg vet ikke jeg. Men ønsket om å bytte versfamilie lå fortsatt sterkt hos meg. 

Problemet var bare det at vertsfamilien hadde funnet på ting sammen med meg, noe skolen tok som et tegn på at "alt gikk bra". Jeg hadde ikke lenger grunnlag for å bytte vertsfamilie. Men dagene på skolen og internatet ble mer verdsatt enn helgene, dagene hos vertsfamilien ble brukt til hjemlengsel, nedtelling til ny skoleuke og et stadig synkende energinivå. Karakterene var dårligere enn på begynnelsen av året, arbeidslysten forsvunnet, skuldrene var høye og smilet var påklistret. Jeg kjente på meg at her kan jeg ikke være et helt år. 

Jeg valgte å snakke med en av de ansatte på internatet. Hun mente helt klart at jeg ikke skulle bli hos vertsfamilien, og at noe måtte bli gjort. Hun sa også noe som virkelig gav meg håp; "Du skal, uansett hva, ikke tilbake til vertsfamilien etter jul. Hvis skolen ikke ordner noe, skal jeg ta meg av det". Og her kommer den gode nyheten; hun tok seg av det. Da skolen ikke fant andre alternativer, meldte hun seg som ny vertsfamilie. Jeg begynner derfor med en ny start på nyåret, og flytter inn hos henne hver helg fremover!


Hadde jeg vært alene om dette, er det dessverre stor sjanse for at jeg hadde vært tilbake i Norge. Vil bare si at jeg er utrolig takknemlig for at jeg hele tiden hadde de voksne på skolen, den norske organisasjonen, familie, andre vertsfamilier og selvfølgelig mine fine nordmenn på min side ♥

 

Del gjerne innlegget, det hadde jeg satt veldig pris på ♥





22 kommentarer

Anne

30.12.2013 kl.14:01

<3 *klem* <3

Anja karoline

30.12.2013 kl.14:20

Åhh så godt å høre ting ordner seg for deg - nå ble jeg utrolig glad! Leste alt med tårene i øynene, jeg visste ting hadde vært vanskelig, men ikke så ille.. Dette skal bli et så bra (halv)år - klem fra meg :)

amanda

30.12.2013 kl.14:29

hej! jag förstår inte allt du skriver,haha men det jag förstår är så himla fint! och det låter så spännande att ha varit i Frankrike så länge som du har!

läst din blogg ett tag nu och jag blir så sjukt inspirerad,jag ska börja blogga i morgon (nytt år du vet) så har gjort min design och du har fått en länk i min meny för du är så himla duktig på att skriva och speciellt ta bilder!"

tack för all inspiration,kramar!

Therese

30.12.2013 kl.15:54

wow, utrolig bra skrevet! så synd det med vertsfamilien... jeg har lenge ønsket å reise på utveksling, men har ikke turt pga. hvilken familie jeg kan havne i, og jeg er så glad for at noen faktisk skriver ett innlegg om at ikke alt er perfekt ett år i utlandet uten din nærmeste familie. så utrolig bra at det fikset seg!

Ingeborg

30.12.2013 kl.16:14

Åå.. Bra at alt ordner seg nå, Hilde! Visste ikke at det var slikt... Håper den neste perioden blir fylt med gode minner!! :)

Klem

Silje

30.12.2013 kl.17:14

Leste med tårer i øynene, men jeg er glad det ordner seg for deg:) venninna mi har vært igjennom noe av det samme nå, og jeg kan ikke helt forestille meg hvordan det kan føles. Stå på!

Marie

30.12.2013 kl.17:58

Så utrolig bra at alt ordnet seg!! Dette var utrolig bra skrevet , fikk tårer i øynene og gåsehud på armene!!

Gina CK Photography

30.12.2013 kl.19:39

Uff, virker ikke lett i det heletatt. Ble veldig lettet på slutten da du sa du skal bytte, og det er jo kjempebra! Håper du trives bedre der. <3

Maria

30.12.2013 kl.19:56

Åååh, så dumt. Herlig å høre at det ordnet seg! <3

Anhthu Tran

30.12.2013 kl.19:58

Jeg har lenge hatt lyst å dra på utveksling, men har ikke turt på grunn av jeg er redd dette også skal skje med meg. Så bra alt ordner seg for deg da :-) Håper du trives og godt nyttår!!

Jeanett Hensel

30.12.2013 kl.21:23

så bra det ordner seg!<3

Amanda

30.12.2013 kl.23:02

Så synd med det som har skjedd tidligere, håper alt blir mye bedre nå etter jula! :-)

Katarina Paulsen

30.12.2013 kl.23:34

Så bra alt ordner seg <3

Sandra

31.12.2013 kl.01:40

Jeg har merket det på måten du har blogget at du ikke helt har vært fornøyd med familien din, men er så glad for at det ordnet seg! :)

Silje Pedersen

31.12.2013 kl.10:55

Jeg syntes det var veldig bra av deg at du tok opp at du ville bytte vertsfamilie. Nå blir jo alt mye bedre som du ser.

Lykke til videre:)

M I N A - KOMMENTERER TILBAKE

31.12.2013 kl.11:55

veldig bra skrevet !

MARIA<3

31.12.2013 kl.17:21

stay strong <3

Line Cecilie Larsen

01.01.2014 kl.15:40

Uff, det er ikke morsomt det du har opplevd, men det er så bra det har ordnet seg <3

Ine

01.01.2014 kl.23:51

Off det hørtes ikje kjekt ut, men bra det ordnet seg ettervert! :)

Mina B. Ræge

04.01.2014 kl.09:46

Oi, den vertsfamilien hørtes ikke så grei ut! Utrolig bra at det ordner seg nå, og du får ha lykke til!

Anna

13.01.2014 kl.20:43

Hei! Fra det du skriver forstår jeg at du er på utveksling via L'Institut Francais i Oslo, stemmer det? Er du i Angers?

Jeg tilbrakte selv et år i Frankrike hvor jeg endte opp med å bytte vertsfamilie, så jeg forstår veldig godt hvor du kommer fra! Bra det ordnet seg for deg! :)

Jules

19.01.2014 kl.18:19

Åh, kjære deg da! Fikk lyst til å gi deg en klem nå. Er ikke gøy å være utsatt for slike vertsfamilier. Er glad ting ordnet seg for deg, lykke til videre! :)



Skriv en ny kommentar



Hei! Her kan dere skrive informasjon om dere selv, hva bloggen handler om og alt du egentlig vil. Det er ikke lov til å fjerne at designet er laget av meg!

For kontakt:
din epostadresse her








hits ♡ Design av Tonjemt ♡