Et ærlig innlegg

 "Tårene rant, samtidig som jeg hørte vertsmor fortelle om meg til naboene på kjøkkenet. Det var ikke positive ord." - Utdrag fra teksten.

Et ærlig innlegg. Det er det jeg skal skrive. Jeg skal fortelle om de vanskelige sidene som har preget mine første måneder alene i Frankrike. For det har vært vanskelig, mye vanskeligere enn jeg har fremstilt, både på bloggen og det jeg har fortalt til de hjemme i Norge. Det blir mye tekst, men skal prøve å bryte opp med litt bilder. Jeg har hatt godt av å skrive ned på papir, og håper dere finner det interessent å lese.


 Jeg dro til Frankrike med en koffert og mange forventninger til hvordan året skulle bli. En god del av disse forventingene innebar tanker om min nye, nummer-to-familie. Forventninger lyver nesten alltid. Det gjorde de denne gangen også.

På forkurset i Oslo husker jeg at jeg lurte på hva slags familie jeg kom til å komme til. Alle de andre hadde fått kontakt med sin familie, min forble et enkelt navn, et telefonnummer og en adresse. Jeg spøkte med at jeg kom til å komme til en familie som bestod av en enslig, eldre dame uten sans for teknologi og hennes tjue katter som fikk gjøre hva de ville.

Men forventningene var noen andre. Jeg håpte på en heller stor familie, med unger, onkler, tanter, besteforeldre og venner som løp inn og ut av huset mens kjelene stod og putret på kjøkenet. Jeg håpte på familie-middager hver helg, med fransk, hjemmelaget mat som spredde god lukt i hele huset. Jeg håpte på kjedelige utflukter til alle slott og kirker innen en tjue mils omkrets og lange bilturer for å se alt som dette nye landet hadde å by på. Jeg håpte på spørsmål og svar, jeg håpte på utveksling av kulturer og interesse for denne merkelige, norske skapningen som plutselig skulle flytte inn i huset.

To dager før avreise, fikk jeg en mail. Heldigvis. Jeg fikk vite at det var en dame, hennes nitten år gamle sønn, en hund og fire katter. De bodde i et lite hus, men med en stor hage, kun fem minutter fra skolen. Jeg visste mer, og kunne endelig slappe av!

Jeg ankom vertsfamilien sent, etter over et halvt døgn med reising, og hadde (naturligvis) en ganske merkelig første kveld. Jeg hadde store problemer med å både forstå og uttrykke meg, dessuten var jeg lettere skremt av å plutselig bli hevet inn i dette nye livet. To spørsmål surret rundt i hodet mitt. Når kan jeg ringe mamma og pappa? og Hva i huleste gjør jeg her?

De neste helgene tilbrakte jeg hos vertsfamilien. Uten å bli ordentlig kjent med dem. Vi hadde et par familielunsjer, jeg fikk jogge et par ganger, vi dro på et loppemarked og dro en dag til sjøen. Det var det jeg gjorde i løpet av åtte-ni helger. Vertsmor jobbet mye, og sønnen sov. Ved "midi" stod han opp og laget lunsj til meg og han, før han gikk tilbake til rommet og spilte dataspill eller sov videre. Det ble til at jeg gjorde det samme, og tilbrakte derfor mange timer på et 9 kvadratmeter stort rom. Jeg hadde i begynnelsen ikke lov til å gå ut alene, men klarte etterhvert å forandre denne regelen.

September ble til oktober, og høsten begynte å komme. Regnet hamret ned, vinden blåste, og jeg hadde ikke energi til å gå ut i det miserable været. Flere timer ble dermed tilbrakt på rommet og energinivået falt betraktelig. Det samme gjorde humøret. Motivasjonen. Hjemlengselen steg og jeg hadde aller mest lyst til å sitte på et fly hjem til Norge. Interessen de liksom hadde for meg virket dessuten liten. Jeg følte meg ikke ordentlig velkommen i denne familien. Mor og sønn diskuterte, kranglet. Jeg fikk til stadighet beskjed om at "nå kan du få lov til å gå på rommet, du har behov for å 'lade opp' ". Og jeg, jeg gjorde det. Enda flere timer ble tilbrakt på rommet. 

Da en misforståelse endte opp i en krangel og senere en telefon til skolen, bikket glasset over for meg. Tårene rant, samtidig som jeg hørte vertsmor fortelle om meg til naboene på kjøkkenet. Det var ikke positive ord. Jeg tok kontakt med organisasjonen i Norge, som raskt tok videre kontakt med skolen. Samme dag dro jeg til Paris og hadde noen dager fri fra alt. Da jeg kom tilbake fra Paris, på kvelden, var jeg blitt lovt at jeg skulle bli hentet av vertsfamilien. Etter ti minutter alene i mørket på en tom busstasjonen bestemte jeg meg for å gå selv. Jeg drasset med meg en stappfull koffert i oppoverbakke i tjue minutter, mens tårene presset på og sinnet vellet opp i meg. Da jeg kom til vertsfamilien satt vertsbror og spilte dataspill. Versmor kom hjem en halvtime senere, og ga meg tilsnakk for at jeg vekket henne når jeg stod opp om natten. Da hadde jeg ikke sovet hos vertsfamilien på to uker.

Noen dager senere hadde jeg et tre kvarters møte med min franske kontaktperson. Igjen trillet tårene, mens jeg så godt som mulig, på fransk, prøvde å forklare. Jeg forklarte hvordan det var hos vertsfamilien, hvordan jeg hadde det, hva jeg gjorde (eller hva jeg ikke gjorde) og hvordan jeg ikke trivdes. Jeg forklarte at familien var veldig hyggelig, men at jeg ikke følte meg velkommen og at jeg kjedet meg. At de ikke hadde interesse for meg. At jeg ikke var kommet til Frankrike for å sitte på et rom. At jeg innerst inne var redd for familien, at jeg hver helg var redd for hvordan de kom til å være, hvordan de kom til å reagere på det jeg sa og gjorde, om de ville være i godt humør eller sinte. Til slutt sa jeg ordene.

"Jeg vil bytte vertsfamilie."

Jeg skal love deg, det var ikke lett. Selv om jeg ikke trivdes, var familien hyggelig, og de hadde tross alt tatt meg inn.

Skolen prøvde å finne vertsfamilie, men ingen meldte seg. Det endte med at skolen ringte til vertsfamilien, for å fortelle at jeg kjedet meg og at de måtte begynne å gjøre ting sammen med meg. Helgen ble bra, og jeg gjorde nesten mer i løpet av de tre dagene enn jeg hadde gjort til sammen hele høsten. Senere snakket vertsmor med meg om samtalen hun hadde hatt med skolen, og nevnte at det muligens var det beste for meg å bytte vertsfamilie. Jeg bet meg i leppa, visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Skulle jeg si at jeg allerede hadde snakket med skolen om det, at jeg allerede hadde prøvd? Skulle jeg bli glad fordi vi da var på samme bølgelengde, at vi hadde samme ønsket? Eller skulle jeg bli trist, fordi hun "skjult" prøvde å få meg ut?

Det ble med den ene helgen. De neste helgene tilbrakte jeg mye tid sammen med de andre norske og hos en fransk venninne, og jeg hadde det egentlig ganske fint. Men jeg var ikke med vertsfamilien, slik som var meningen. Jeg fikk ikke sett Frankrike og jeg fikk ikke utviklet fransken min. Kall meg gjerne kravstor, jeg vet ikke jeg. Men ønsket om å bytte versfamilie lå fortsatt sterkt hos meg. 

Problemet var bare det at vertsfamilien hadde funnet på ting sammen med meg, noe skolen tok som et tegn på at "alt gikk bra". Jeg hadde ikke lenger grunnlag for å bytte vertsfamilie. Men dagene på skolen og internatet ble mer verdsatt enn helgene, dagene hos vertsfamilien ble brukt til hjemlengsel, nedtelling til ny skoleuke og et stadig synkende energinivå. Karakterene var dårligere enn på begynnelsen av året, arbeidslysten forsvunnet, skuldrene var høye og smilet var påklistret. Jeg kjente på meg at her kan jeg ikke være et helt år. 

Jeg valgte å snakke med en av de ansatte på internatet. Hun mente helt klart at jeg ikke skulle bli hos vertsfamilien, og at noe måtte bli gjort. Hun sa også noe som virkelig gav meg håp; "Du skal, uansett hva, ikke tilbake til vertsfamilien etter jul. Hvis skolen ikke ordner noe, skal jeg ta meg av det". Og her kommer den gode nyheten; hun tok seg av det. Da skolen ikke fant andre alternativer, meldte hun seg som ny vertsfamilie. Jeg begynner derfor med en ny start på nyåret, og flytter inn hos henne hver helg fremover!


Hadde jeg vært alene om dette, er det dessverre stor sjanse for at jeg hadde vært tilbake i Norge. Vil bare si at jeg er utrolig takknemlig for at jeg hele tiden hadde de voksne på skolen, den norske organisasjonen, familie, andre vertsfamilier og selvfølgelig mine fine nordmenn på min side ♥

 

Del gjerne innlegget, det hadde jeg satt veldig pris på ♥




to think

God jul, alle sammen!

Håper dere hadde en fin kveld i går. Det hadde ihvertfall jeg! Vi samlet store deler av familien men finstasen på, spiste pinnekjøtt til vi nesten sprakk, ga gaver og fikk gaver. Utrolig koselig, slik julaften skal være! Idag våknet jeg til lukten av nybakt brød, julesokk og fyr i peisen, hele ettermiddagen har huset igjen vært fylt av familie. Vi har invitert alle til julebrunch, og har igjen spist oss all for mette. Og fortsatt står sikkert halvparten av all maten igjen. Vi sulter ihvertfall ikke! 



Tok dette bildet igår, da vi var og besøkte graven. Det er en annen, tristere side av julen. Det å tenke på de som vi gjerne skulle hatt der sammen med oss. 

Hva synes du om bildet?

Hadde du en fin julefeiring




the day before christmas


The magic starts tomorrow

Idag er det lille julaften. I morgen er det julaften. Jeg har dratt til Bergen, hvor jeg skal tilbringe julen. Det skal bli utrolig herlig å møte igjen familien; bestefar, onkler, tanter og søskenbarn, spise fantastisk, norsk julemat og kose meg!

Hva synes du om bildet?

Gleder du deg jul?




home to Norway

I går dro jeg hjem fra Frankrike til Norge. Ble en lang reise, seksten lange timer fra Fontenay til Hundvåg. Men guu så herlig å komme hjem. Var herlig å lande i Oslo, og være i Norge for første gang på fire måneder. Ble itillegg møtt av Søsteren og Åshild på flyplassen, og det var så hyggelig! Satt på kafè med Malin en stund, før hun dro til Trondheim, og jeg tok flyet videre hjem til Stavanger. Der ble jeg møtt av mamma og pappa, og seks herlige jenter, med norske flagg og gode klemmer. Det var sååå koselig! 

Legger med verdens fineste julesang, som dere kan høre på hvis dere vil!

Søte Kristin ♥

Finee ♥

Hilde, Anne, Anne, Malin, Meg, Marie og Kristin

Herlige å bli ønsket velkommen av disse! ♥

Nå er jeg hjemme, og alt er egentlig som det var da jeg dro. Riktignok litt kaldere, men resten er som før. Merkelig, egentlig. Hadde forventet store forandringer, haha. Idag har jeg handlet litt julegaver (til meg selv), klipt meg og vært på kafè med Marie. Håret ble veldig kort, men det var utrolig herlig og bli "kvitt" litt. 

Hva synes du om bildene?

Har du hatt en fin opplevelse?

#utveksling #frankrike #jul




she closed her eyes


She closed her eyes. Thought about before. And after. She wondered, "What was it like, the after?".

Nå gjenstår bare en matteinnlevering, en norsk/fransk fremføring, en SVT-lekse, en matteprøve, en physique-prøve, en fransk-lekse, en engelsk-vurdering, en spørreundersøkelse i SES og fire skoledager, før jeg sitter på flyet hjem til Norge. Krysser fingre og tær for at jeg overlever!

Hva synes du om bildet?

Har du mye å gjøre før jul?

#utveksling #frankrike 




Through my phone



Nå er det leeenge siden jeg har hatt en oppdatering fra instagram, kjenner jeg. Legger visst ikke ut så mye bilder der lenger, men prøver å oppdatere noen ganger i uken. Her er uansett litt bilder fra de seneste ukene her i Frankrike!

1/ Synes hvite kuer er så søte, haha 2/ Varm sjokolade 3/ Det er blitt litt julestemning i Fontenay 4/ Bladene her er så utrolig fine (og store) 5/ Solnedgangen i skolegården er faktisk utrolig fin, og heldige som vi har vært, har vi ikke hatt regn siden høstferien! 6/ Amalie og jeg gikk en én og en halv mil lang tur, og fant denne fine alléen ♥ 7/ Varm sjokolade på en gatekafé i Paris 8/ Når franskmenn ikke har gymsko, bruker de boots og vans. Gym i Frankrike, altså 9/ Internatrommet har fått julestemning med bilder, lyslenke og verdens fineste adventskalender! ♥

Hva synes du om bildene?

Hva heter du på instagram?

Følg meg på instagram, hhaugh

#utveksling #frankrike #instagram




Direkte

Direct

Denne uka har jeg klart å få en eller annen form for allergisk reaksjon, og har gått rundt med et rødprikkete ansikt i tre dager. Jeg lover deg at man ikke føler seg særlig høy på pæra, da! De andre norske har likevel vært søte og fortalt meg at "Neida, det er myye bedre idag. Vi ser det nesten ikke!". Jeg vet at de lyver, men tanken er god, og det har fått meg til å føle meg bedre. Men, nå skal du få vite en fakta om franskmenn. De er ikke sånn. Jeg aaaner ikke hvor mange som har spurt meg Hva er det?, Hva har skjedd?, Gjør det vondt?, Klør det?, Har du vært på l'infermerie (helsesøster)?, Er det noe du har spist?, Har du fått det før?, Er det bare i ansiktet eller på hele kroppen?. De har dessuten vært veldig flinke til å fortelle meg at Idag ser du mye værre ut. Du er helt rød i tillegg! og Ja, det har visst kommet mer i løpet av natta.

Det jeg vil frem til, er at franskmenn er utrolig direkte. De er riktignok livredde for å snakke med deg, sier unnskyld og beklager og vær så snill og takk for den minste ting, men enkelte ganger viser de en helt ny side. Av og til sier de bare akkurat det de tenker og mener, noe som jeg til tider finner frustrerende, men også til tider meget morsomt. Som da ei jente gikk forbi Eira i gangen, og sa "Vet du hva? Jeg har fått tante rød på besøk!". Riktignok på fransk, men du skjønner. Eller når min franske venninne annenhver morgen forteller meg at "Du ser veeldig trøtt ut idag. Har du sovet dårlig i natt?". Nei, jeg har ikke sovet dårlig i natt. Men for guds skyld, klokken er ti på åtte, hva kan man forvente? 

Men franskmenn er hyggelige, skal ikke klage. Og hvis man ser på det med et åpent blikk, kan man i det minste få seg en god latter!

Hva synes du om bildet?

Hva synes du om slike innlegg?

#utveksling #frankrike




hundred days

o n e h u n d r e d

It´s been hundred days. Hundred days since I moved to France. Hundred days since I left my family, friends and home. Hundred days since I left everything that was known and threw myself into the unknown. Hundred days has never passed that fast, and at the same time that slowly. But I´ve had hundred fantastic days filled with experiences and memories. Hundred great days! 

 

What do you think of the picture?

How has your hundred last days been?




idag er en fin dag

"Dette er Eira. Eira er det vanligste same-etternavnet. Derfor skal Eira gifte seg med en same. Da heter hun Eira Eira." - Amalie Kollstrand

Idag er en fin dag. Jeg hadde historie-prøve, hvor jeg faktisk klarte å svare på alle spørsmål. Jeg hadde sorti, og fikk derfor lov til å gå ut av skolen. Jeg våknet til frost på bakken og norske knekkebrød til frokost. Jeg hadde tidlig dag, og sluttet derfor klokka tre. Bladene henger orange og røde på trærne. Jeg har sett blåfjell og spist sjokolade. Historielæreren skrøt av meg, høyt i timen. Solen har skint og himmelen har vært blå. Dagen har vært fin.

Hvordan har din dag vært?

Hva synes du om bildet?

#utveksling




den fineste måneden



wonder

Nå er vi godt inne i den måneden jeg gjerne kaller den fineste i året. I år er denne måneden ihvertfall helt spesiell for meg. Aldri før har jeg telt ned dager før 1. desember som jeg gjorde i år, jullista lå klar på spotify, en superfin julekalender var ankommet med posten og lyslenken bare ventet på å bli hengt opp. Når måneden nå er her, representerer den på mange måter mitt største juleønske i år; Å dra hjem. Hjem til mamma, pappa, storesøster, familien, venner, snø og jul. I dag gjenstår det bare tretten dager. Tretten dager som kommer til å rase av gårde, det er jeg sikker på. Tretten dager til jeg er hjemme!

Men begynnelsen av desember og dagene før har på mange måter også vært vanskelige. Tanken om alle tradisjonene, førjulestemning, snøen og inntrykkene som jeg går glipp av i år, har virkelig plaget meg. Men mest av alt har savnet etter alle der hjemme vært stort. Jeg vet ikke hvordan det kan forklares, men savnet kommer på en måte mye sterkere når det er så nærme, men likevel ikke helt der. 

Hvordan har din desember vært til nå?

Hva synes du om bildet? 

#utveksling




Les mer i arkivet » Februar 2015 » Januar 2015 » Desember 2014


Hei! Her kan dere skrive informasjon om dere selv, hva bloggen handler om og alt du egentlig vil. Det er ikke lov til å fjerne at designet er laget av meg!

For kontakt:
din epostadresse her











hits